Nedvekst øker både velferden og fjerner økologisk ødeleggelse
- Sondre Nordal
- Jul 30, 2024
- 6 min read
Det er ganske tydelig at verdenssamfunnet ikke er i nærheten av å være bærekraftig. Det utvides dobbelt så mange naturressurser hvert år enn planeten kan fornye og mengden øker hvert år. [1][2] I tillegg til klimaendringene ser vi konsekvensene av dette i form av enorm avskoging, overfisking, masseutryddelse, freskvannmangel og tømming av næringen til verdens jordsmonn.
Hittil er grønn vekst den eneste løsningen som har blitt mainstream. Nemlig å fortsette å øke forbruket (BNP-en), bare at nå har alle de miljøødeleggende industriene klart å effektivisere ressursbruken så ekstremt at de er bærekraftige. I tillegg kan nye sektorer som ikke krever naturressurser vokse og bidra med økonomisk vekst. Dette skal ikke bare gjøre det mulig å halvere det globale ressursbruket, men også gjøre det samtidig som forbruket øker hvert år. (Grønn vekst defineres noen ganger med at utvidelsen av naturressurser bare må synke, men for å gjøre verden bærekraftig må den globale utvidelsen halveres. Dermed kan man både ha grønn vekst og en jordklode tom for ressurser. Jeg definerer derfor grønn vekst som å ha både økonomisk vekst og bærekraft.)
Det mye å kritisere med dette konseptet. Først og fremst er kritikken at hvis et selskap klarer å minske mengde ressurser nødvendig for hver enhet av et produkt, vil den større fortjenesten bli reinvestert i produksjonen (p.g.a. profittmotivet, konkurranse, at investorene krever tilbakebetaling osv.). Dermed kommer utvidelsen av naturressurser til å øke, noe som nuller ut fremskrittet fra effektiviseringen. Dette kalles Jevons paradoks. Men denne teksten er ikke her for å hevde at grønn vekst ikke er mulig. Det har allerede blitt gjort av nok studier.[3][4][5] Den er her for å gi en bedre løsning, nemlig nedvekst.
Så hva er nedvekst? Til tross fra hva mange tror, er det ikke å minske økonomien. (Ikke direkte i hvert fall.) Nedvekst er å demokratisk organisere produksjonen rundt å øke velferden til folket, mens urelatert produksjon fjernes. Øker ikke all produksjon velferden? Nei, det finnes produksjon som ikke tilfredsstiller faktiske behov, men heller skaper nye behov og tilfredsstiller dem. Slike nye behov blir gjerne kalt kunstige behov og blir hovedsakelig skapt på to måter.
Den første måten er med reklame. Poenget med reklame er å få folk til å kjøpe ting de ellers ikke ville ha kjøpt. Dette blir gjort med å manipulere følelsene våre og få oss til å føle at det vi har er utilstrekkelig» slik Hickel beskriver det. Videre forklarer han at
«En undersøkelse utført på 1990-tallet viste at 90 % av amerikanske administrerende direktører trodde det ville være umulig å selge et nytt produkt uten en reklamekampanje; 85 % innrømmet at reklame «ofte» overtalte folk til å kjøpe ting de ikke trengte; og 51 % sa at reklame overtalte folk til å kjøpe ting de egentlig ikke ville ha.» [6][7]
Man kan dermed tenke seg til at dersom en rekke former for reklame hadde blitt forbudt, kommer folk til å kjøpe mindre – uten at det går utover velferden deres. Hvis det er noe man vil ha, kan man uansett enkelt finne det på nettet.
En annen måte kunstige behov blir skapt på er gjennom planlagt foreldelse. Det går ut på at selskaper med vilje minsker holdbarheten på produkter Det kan skje gjennom at: enkelte deler har ekstra kort holdbarhet, det «krever» en oppdatering, det føles gammeldags (oppfattet foreldelse) eller at det blir ekstra dyrt eller vanskelig å reparere. Dermed må folk kjøpe ting om igjen uten at det egentlig var et behov for det. Problemet kunne ha blitt fikset om staten krevde at produkter har lengst mulig holdbarhet og kan fikses enkelt og billig. Matten er enkel. Hvis et produkt holder seg dobbelt så lenge, kjøper folk halvparten så mye av det.
Det er ikke slik at å fjerne kunstige behov direkte minsker forbruket: forbruket blir bare nærmere hva folk faktisk har behov for. Dersom de nevnte tiltakene hadde blitt gjort i et u-land, vil antagelig økonomien fortsette å gro fordi få av folkets faktiske behov ble oppfylt fra før, men i-land vil antagelig økonomien minske, ikke fordi den må, men fordi folket frivillig og naturlig forbruker mindre. Jeg vil ikke bare hevde at velferden ikke blir verre, men at den faktisk vil bli bedre. Det vi kjøper får bedre kvalitet, varer lengre og man trenger ikke å jobbe mer for å kjøpe ting man ikke trenger. Eller, dette er hva som ville ha skjedd hvis det ikke var for et fenomen kalt resesjon.
La oss si at befolkningen kjøpte mindre enn året før. Da ville inntektene til selskapene synke, og de velger å fjerne produksjonen som de ikke tjener på. Da mister folk jobben og inntektene sine sammen med den. Befolkningen mister kjøpekraften, enda mindre blir kjøpt og selskapene produserer enda mindre for å ikke kaste bort ressurser. Dermed mister enda flere jobben, og denne onde sirkelen kan lett komme ut av kontroll. Konsekvensen av det er at hvis ikke økonomien gror, mister befolkningen tilgangen til samfunnets goder.
Hva er løsningene på problemet? Et av de er dekommodifisjon, som går ut på at tilgangen til goder blir utenfor markedsmekanismer og heller en rettighet. Godene kan bli gitt ut gratis eller billig. Det viktigste er at prisen maks er kostnadene fra produksjonen og at alle har tilgang til den. Mye i Norge er allerede dekommodifisert, men det kan fortsatt bli en enklere og billigere tilgang til bolig, næringsrik mat, ulike helsetjenester og mer. Man kan da minske produksjonen, folk mister jobben, men de kan fortsatt oppfylle de grunnleggende behovene sine. Det løser ikke dette hele problemet. Til det trengs neste politikk.
Det er en jobbgaranti. For at det skal fungere er det viktig at jobbene gir godt betalt, bidrar med noe viktig til samfunnet og har gode arbeidsforhold. Demokrati på arbeidsplassene er viktig for å oppnå dette. Da kan staten bestemme målet med jobben mens arbeiderne demokratisk styrer hvordan målet skal oppnås. I tillegg til å utvide og forbedre offentlige tjener, kan jobbene gå ut på å gjenopprette økosystemer, produsere lokal mat og bygge infrastruktur til fornybar energi. Hva jobbene går ut på bør variere ut ifra hva samfunnet har behov for. Jobbgarantien gjør det mulig å enkelt overføre arbeidskraften fra «unødvendig» produksjon til produksjon som faktisk oppfyller behovene i samfunnet. Hvis den totale produksjonen deretter skulle minske, kan man enklere redusere arbeidsdagene og fordele det gjenværende arbeidet jevnere ut.
For å forstå det siste steget i nedveksten, bør man også forstå klassekampen. De som eier bedriftene, kapitalister og de som arbeider i dem, arbeidere har forskjellige materielle interesser. Kapitalistklassen ønsker at arbeiderne skal produsere mest mulig for minst mulig lønn og at de kjøper mest mulig. Arbeiderklassens materielle interesse er derimot å tilfredsstille sine materielle og kulturelle behov i størst mulig grad for minst mulig arbeid. Jo mer kapitalistklassen får kontroll over produksjonen og oppfylt sine materielle interesser, jo mindre får arbeiderklassen gjort det, og motsatt.
Det nedvekst gjør er å oppfylle arbeiderklassens materielle interesser. Det neste steget for å videre oppfylle behovene til arbeiderne (og hindre at de kunstige behovene blir gjenskapt) er å gi dem mer direkte kontroll over produksjonen. Det betyr demokrati på arbeidsplassene. Nemlig at i flest mulig bedrifter er det arbeiderne som bestemmer hvordan, hvilke, hvor mange og hvor fort godene skal produseres. I den offentlige sektoren kan staten sette målet for mengden, mens i den private kan dette ligge hos hver enkelt bedrift. Mer presis kan for eksempel arbeiderne jevnlig stemme over hvem som er manager der de jobber og tar andre valg gjennom avstemninger. Dette er mer bærekraftig fordi: arbeidere generelt forstår bedre enn arbeidsgivere hva samfunnet deres trenger, valgene diskuteres åpent som minsker uetiske valg, og inkluderingen av arbeiderne i beslutningsprosessene øker medborgerskapet deres.
Som vi ser øker nedvekst velferden til befolkningen like mye som det øker bærekraftigheten i samfunnet. Det er fordi nedvekst skaper en økonomi som ikke får folk til å kjøpe for kjøpingens egen skyld, men faktisk forsøker å tilfredsstille folkets materielle og kulturelle behov. Jeg håper det ikke er kontroversielt å si at det er hvordan en rasjonell økonomi burde fungert.
Kilder:
[1] Bringezu, S. (2015). Possible Target Corridor for Sustainable Use of Global Material Resources 4(1). Resources. https://www.mdpi.com/2079-9276/4/1/25
[2] Materialflows. Global trends of material use.
[3] Hickel, J. & Kallis, G. (2019). Is Green Growth Possible? 25(4). New Political Economy. https://content.csbs.utah.edu/~mli/Economics%207004/HickelandKallis-IsGreenGrowthPossible.pdf
[4] Parrique T., Barth J., Briens F., C. Kerschner, Kraus-Polk A., Kuokkanen A. & Spangenberg J.H. (2019). Decoupling debunked: Evidence and arguments against green growth as a sole strategy for sustainability. European Environmental Bureau
[5] Haberl, H., Wiedenhofer, D., Virág, D., Kalt, G., Plank, B., Brockway, P., Fishman, T., Hausknost, D., Krausmann, F., Leon-Gruchski, B., Mayer, A., Pichler, M., Schaffartzik, A., Sousa, T., Streeck. & J. Creutzig. (2020). A systematic review of the evidence on decoupling of GDP, resource use and GHG emissions, part II: synthesizing the insights 15(6). Environmental Research Letters
(Rapporten gjennomgår 835 studier om grønn vekst. Her er en oppsummering: https://www.youtube.com/watch?v=zZW4sLbkKgQ)
[6] Hickel, J. (2020). Less is More: How Degrowth Will Save the World. Penguin-Random House. s. 34, 189. Min oversettelse.
(Det er denne boken jeg baserer konseptet om nedvekst på.)
[7] André, G. (1994). Capitalism, socialism, ecology. Verso.
Bilder:
Veja. (2022). Overblikk over gammel elektronikk. shutterstock.
Ellis, P. Mann vurderer å følge et skilt mot økonomisk vekst, der det er fabrikker, eller mot bærekraftig utvikling, der det er skog. Studio Drawgood. https://drawgood.com
