Var Sovjetunionen et diktatur?
- Sondre Nordal
- Aug 10, 2024
- 19 min read
Updated: Mar 20
Det er en svært utbredt fremstilling at Sovjetunionen var et brutalt diktatur der folket hadde minimalt politiske rettigheter, ble undertrykt av staten og at staten ble styrt av Stalin. Men dette konseptet kommer ikke fra de som levde i Sovjetunionen. Mesteparten kommer fra vestlige historikere som aldri har besøkt landet og fra «rød fare» propaganda. Dette er ingen hemmelighet. Men det skjuler også opplevelsene til vanlige folk i landet og landets mer positive sider. Det blir dermed interessant å vite hvordan vanlige innbyggere forklarer sine rettigheter og hvordan systemet var satt opp.
Jeg har selvfølgelig ingen egne erfaringer, så jeg skal la de som har opplevd systemet forklare sine opplevelser selv, både fordi jeg føler at ikke det er mulig å forklare det bedre, og fordi det gir en egen atmosfære og troverdighet når folk forklarer sine egne erfaringer.
Demokratiske kjennetegn
Før jeg går innpå de politiske rettighetene til befolkningen, vil jeg etablere om de endelige politikkene virker logisk for et diktatur, eller om de reflekterte ønskene til vanlige folk. Da snakker jeg om tiltakene staten gjorde for å øke levestandarden til befolkningen.
Elizabeth Brainerd gjorde for eksempel en detaljert analyse av levestandarden i Sovjetunionen og kom frem til at:
«Bemerkelsesverdig store og raske forbedringer i barnas høyde, voksenvekst og spedbarnsdødelighet ble regrisert fra omtrent 1945 til 1970. […] [Det beviser at] betydelige forbedringer sannsynligvis skjedde i ernæring, sanitærpraksis og folkehelseinfrastruktur. […] De konvensjonelle målene for BNP-vekst og husholdningsforbruk indikerer en lang, uavbrutt stigning i den sovjetiske levestandarden fra 1928 til 1985 (Brainerd, 2008, s. 1, 22)»
Et av de tydeligste indikatorene på hvor mye levestandarden faktisk økte, var at republikken Russland klarte å over tredoble den forventede levealderen på under 40 år. Den gikk fra 20,5 år i 1920 til 67,0 år i 1956, som var nivået til de fleste utviklede land på den tiden (Our World in Data, 2023). Dette var til tross for at landet var et semi-føydalsk jordbrukssamfunn i 1920, opplevde en brutal borgerkrig, ble isolert fra verdensøkonomien, og at 26-27 millioner sovjeter døde under andre verdenskrig (Harrison, 2018).
Levekårene økte fordi staten gjorde omfattende tiltak for å øke folkets velferd:
«Selv om sovjetisk forbruk per innbygger forble lavere enn i USA, har ingen samfunn noen gang økt levestandard og forbruk så raskt i en så kort periode for hele befolkningen. Arbeid var garantert. [...] Gratis helsevesen eksisterte for alle, med omtrent dobbelt så mange leger per person som i USA. [...] Sykestuer, feriesteder og barneleirer var enten gratis eller subsidiert. Fagforeninger hadde makt til å legge ned veto mot oppsigelser og tilbakekalle managere. Staten regulerte alle priser og subsidierte kostnadene for grunnleggende mat og bolig. Husleie utgjorde bare 2-3 prosent av familiebudsjettet; vann og forsyninger bare 4-5 prosent. [...]
«Regjeringen inkluderte kulturell og intellektuell vekst som en del av innsatsen for å forbedre levestandarden. Statlige subsidier holdt prisen på bøker, tidsskrifter og kulturelle arrangementer på et minimum. Som et resultat eide arbeidere ofte sine egne biblioteker, og gjennomsnittsfamilien abonnerte på fire tidsskrifter. UNESCO rapporterte at sovjetiske borgere leste flere bøker og så flere filmer enn noen andre mennesker i verden (Gerasimov et al., 1967). Hvert år tilsvarte antallet mennesker som besøkte museer nesten halvparten av hele befolkningen, og antallet som gikk på kino, konserter og andre forestillinger overgikk den totale befolkningen (Keeran & Kenny, 2010, s. 3).»
Staten prioriterte også å utdanne befolkningen:
«På 1960-tallet hadde Sovjetunionen gått fra å være et av de minst lese- og skrivekyndige stedene på planeten til å være, etter noen mål, et av de best utdannede. Den produserte flere akademikere per innbygger enn noen av de europeiske landene; bare det amerikanske college-systemet, med sin tradisjon for masse deltakelse, gjorde det bedre (Spufford, 2010 s. 124).»
«Gratis utdanning var tilgjengelig for alle, fra barnehage gjennom videregående skole (allmenn, teknisk og yrkesrettet), universiteter og fritidsskoler. I tillegg til gratis undervisning, mottok studenter etter videregående utdanning levestipender (Keeran & Kenny, 2010, s. 3).»
I tillegg var det mange arbeiderrettigheter:
«Enhver sovjetisk borger har, ifølge USSRs grunnlov, rett til arbeid, til fritid og til sikkerhet. Avskaffelsen av arbeidsledighet garanterer at alle kan arbeide. Fritid er garantert av en arbeidsdag som i gjennomsnitt er under syv timer og med betalte ferier for alle arbeidere. Sikkerhet er sikret ved sosialforsikring mot sykdom, der lønn utbetales under sykdomsperioder; og ved ikke-bidragsbaserte pensjoner på seksti år for menn og femtifem år for kvinner, og enda lavere alder i yrker som anses som særlig anstrengende eller helseskadelige (Sloan, 1937, s. 44).»
Hvis vi ser på hva staten faktisk valgte å bruke ressursene på, blir det tydelig at regjeringen kraftig prioriterte å øke befolkningens levestandard og velvære. Dette var en stat ment for befolkningen. Staten gjorde selvfølgelig også tiltak som burde kritiseres: mange måter å uttrykke seg religiøs ble ulovlig, til en viss grad ble minoriteter assimilert (men behandlingen var også progressiv på mange måter), nasjonaliteter ble deportert under andre verdenskrig (fordi staten dessverre trodde de kunne samarbeidet med naziene), gulagene (selv om de var ille, er den vestlige forestillingen om dem kraftig overdrevet) (ChemicalMind, 2023, 7:37)(Parenti, 1997, s. 79–80)(Hakim, 2023). Men når man ser på det store bildet, virker det urealistisk at folket hadde lite politisk makt. Så hva skjer hvis vi faktisk ser på hvilke politiske rettigheter vanlige folk hadde?
Politiske rettigheter
Den beste kilden jeg fant for å forklare de politiske rettighetene i USSR var Pat Sloan. Han var en britisk lærer som valgte å jobbe som lærer på en teknisk høyskole i USSR fra 1931 til 1936. Han møtte mange forskjellige folk, og i boken Soviet Democracy forklarte han selv hvordan han opplevde det sovjetiske systemet og hvordan folk generelt hadde det.
Sloan forklarer valgprosessen slik:
«Jeg har, mens jeg jobbet i Sovjetunionen, deltatt i et valg. Jeg hadde også stemmerett, ettersom jeg var et arbeidende medlem av samfunnet, og nasjonalitet og statsborgerskap ikke er en hindring for stemmerett. Prosedyren var ekstremt enkel. Et allmøte for alle arbeiderne i vår organisasjon ble innkalt av fagforeningskomitéen, kandidater ble diskutert, og det ble stemt ved håndsopprekning. Enhver tilstedeværende hadde rett til å foreslå en kandidat, og den som ble valgt var ikke personlig medlem av partiet. Ved vurderingen av kandidatenes kvalifikasjoner ble deres tidligere aktiviteter diskutert, de selv måtte svare på spørsmål om sine kvalifikasjoner, og hvem som helst kunne uttrykke en mening, for eller imot dem, og grunnlaget for all diskusjon var: Hvilken begrunnelse hadde kandidatene for å representere sine kamerater i den lokale Sovjet?
«Valgmøtene fant sted på åpne landsbymøter, og alle i stemmealderen, bortsett fra de som ansatte arbeidskraft [arbeidsgivere], kunne stemme og stille til valg. Som i byene, kunne enhver organisasjon eller enkeltperson nominere kandidater, hvem som helst kunne stille kandidatene spørsmål, og hvem som helst kunne støtte eller være imot kandidatene. Det er vanlig at kommunistpartiet stiller med kandidater, fagforeninger og andre organisasjoner kan også gjøre det, og det er ingenting som hindrer partiets kandidat fra å ikke bli valgt hvis han ikke har tilstrekkelig prestisje blant velgerne (Sloan, 1937, s. 171).»
Etter at delegatene (representantene) er valgt må alle delegatene i Sovjetene, Kongressene og Eksekutivkomitéene:
1. forlate posisjonen dersom nok folk stemmer for det. Til det trengs at to tredjedeler stemmer.
2. delta i det normale arbeidet i staten eller en kollektiv organisasjon. Det er ment for å unngå at delegatene blir fremmedgjort fra resten av befolkningen.
3. regelmessig rapportere tilbake til organisasjonen han jobbet i om hvilke politikker han har oppnådd. Politikkene blir på forhånd bestemt på valgmøtet og delegaten skal arbeide mot dem. Hvis ikke han kan oppnå en av «instruksene», må han forklare hvorfor. Hvis ikke, kan han bli tilbakekalt (s. 150-151)(Brown, s. 5).
Videre forklarer Sloan at:
«Valget av delegater er ikke den eneste funksjonen til velgerne i Sovjetunionen. Det handler ikke om at forskjellige politiske partier presenterer kandidater for velgerne, hver med sin egen politikk. De sovjetiske velgerne må velge en person ut fra sine rekker til å representere dem og instruere denne personen i den politikken som skal følges når han er valgt. Ved et sovjetisk valgmøte kan derfor like mye eller mer tid brukes på å diskutere instruksjonene til delegaten som på å diskutere kandidatens personlighet.
«Ved det siste valget til sovjetene, som jeg personlig deltok i, må vi ha brukt tre eller fire ganger så mye tid på å utarbeide instruksjoner som vi gjorde på å velge vår kandidat. Omtrent tre uker før valget skulle finne sted, ble fagforeningssekretæren i hver avdeling av vår organisasjon fortalt av komitéen at det var på tide å begynne å forberede instruksjonene våre til delegaten. Hver arbeider ble bedt om å komme med forslag om politikk som han mente burde bringes til oppmerksomheten til den nye ledelsen av Moskva-sovjetet. Som et resultat ble rundt førti forslag om den generelle styringen av Moskva levert inn fra en gruppe på tjue personer. Vi holdt deretter et møte i vår avdeling der vi diskuterte forslagene, og vedtok noen og forkastet andre. Vi leverte deretter listen vår med forslag til en kommisjon, utnevnt av fagforeningskomitéen og som representerte alle arbeiderne i organisasjonen vår. Denne kommisjonen koordinerte de mottatte forslagene, ordnet dem etter de forskjellige avdelingene i sovjetet, og denne koordinerte listen ble lest opp på selve valgmøtet, diskutert igjen og vedtatt i sin endelige form. […]
«Det er imidlertid ikke bare spørsmål av lokal betydning som diskuteres av sovjetiske borgere. Den sentrale eksekutivkomitéen har, når den vurderer lovgivning av stor betydning, ofte innkalt til konferanser eller kongresser med de som er spesielt berørt, for konsultative formål, før slik lovgivning vedtas. Eller, i tilfeller der det anses at den foreslåtte lovgivningen påvirker hele befolkningens personlige interesser, kan den legges frem for hele landet til vurdering (Sloan, 1937, s. 173, 175–176).»
Men hva var det lov å kritisere og diskutere i Sovjetunionen? Albert Szymanski forklarer at det gjald mye:
«Den sovjetiske pressen er full av offentlige debatter om et bredt spekter av emner: litteraturpolitikk, økonomisk og juridisk reform, militær strategi, forholdet mellom partiet og militæret, byplanlegging, kriminalitet, forurensning, jordbruksproblemer, pressens rolle, kunst, kvinners rolle i økonomien, tilgang til høyere utdanning, inkompetent økonomisk ledelse, klossete byråkrater, osv. De eneste emnene som er immune mot åpen, felles kritikk, enten det er leserkommentarer eller offisielle redaksjoner, er kommunistpartiet som institusjon (i motsetning til konkrete misbruk av partifunksjonærer), eksistensen av militæret (men ikke militær strategi og militærets politiske rolle), sosialisme som system og kommunisme som ideal (men igjen ikke spesifikk praksis i kommunistpartiet), ideen om enhet mellom partiet og folket (men ikke feil i dets konkrete manifestasjoner), og personene til de nåværende øverste politiske lederne (men ikke lavere og mellomliggende tjenestemenn, og ikke ideene og programmene til de øverste lederne) (Hopskins, 1970). […]
«Observatører ellers fiendtlig innstilt til Sovjetunionen hevder at de offentlige debattene, kampene og kritikken når dypere inn i samfunnsstrukturen ettersom beslutningsutformingen blir mer og mer desentralisert og antallet deltakere øker. Det er betydelig frihet for diskusjon og store forskjeller i et bredt spekter av saker (Skilling & Griffiths, 1971). Grunnleggende politikk blir i økende grad formulert, diskutert og utfordret i offentlige taler, forumer og redaksjoner i aviser og tidsskrifter (Hopskins, 1970). De forskjellige sovjetiske avisene og tidsskriftene tar mer eller mindre åpent parti i offentlige saker. […] Offentlig debatt om foreslåtte lover har for det meste blitt en institusjon. En lov blir foreslått, en periode med vidtrekkende debatt finner sted, og en revidert versjon av loven blir til slutt kunngjort som forener resultatene av den offentlige kritikken (Osborn, 1970, s. 13-15)(Szymanski, 1979, s. 83-84).»
Sloan fortetter å forklare i detalj ulike sider av hvordan regjeringen er satt opp og avslutter med:
«Det er først når Sovjetstaten vurderes i detalj, med sine valgte deputater, sine frivillige arbeidere og sine betalte arbeidere som forfremmes etter fortjeneste, at vi ser hvordan, med ordene til sir Bernard Pares, "Regjeringen og folket er av samme slag." Dette har skjedd fordi det er folket som bygger opp regjeringen i USSR, republikk for republikk, institusjon for institusjon, ettersom dette blir forlanget for å sikre samfunnets velferd (Sloan, 1937, s. 179).»
Han forklarer til slutt hva som forsikrer at staten forblir demokratisk i fremtiden:
«Og hvordan, kan man spørre, skulle det sikres at de som var i partiet ikke skulle bli skilt fra resten av befolkningen? Var det ikke fare for at en liten politisk organisasjon, som holdt stor makt i hendene sine, kunne bli isolert fra folket som den hevdet å representere? Det var nettopp for å bekjempe denne faren at Lenin tok initiativet til å organisere det som har blitt kjent som "partirensing", som består av offentlige møter, i by, landsby og militæret, hvor partimedlemmer, med noen års mellomrom, må offentlig rettferdiggjøre sitt medlemskap i dette partiet som hevder å være "den organiserte fortroppen til arbeidsfolket."
«På slike rensinger, som jeg personlig har deltatt i, må hvert partimedlem gi en redegjørelse for sitt liv, for den rollen de har spilt i kampen for forbedrede forhold for arbeidsfolket, og for det arbeidet de gjør i dag. Enhver tilstedeværende kan stille spørsmål. Enhver kan tale. Og dermed blir dyktigheten til hvert partimedlem fullt ut diskutert. Hvis, på slike møter, visse personer viser seg å ikke få respekt fra sine medmennesker, ikke anses verdige til medlemskap i en organisasjon som består av de beste elementene i befolkningen, blir de utvist fra partiet. Det er derfor et faktum, på en måte som kan sies om ingen andre politiske partier i verden, at det er demokratisk kontroll av folket over medlemskapet i Bolsjevikpartiet i Sovjetunionen. Og med denne kontrollen faktisk i kraft, kan det sies at dette partiet representerer arbeidsfolkets beste elementer (Sloan, 1937, s. 203–204).»
Etter at grunnloven ble oppdatert i 1936 ble det skapt et nytt valgsystem. Før stemte folket frem de lokale sovjetene med håndsopprekning, deretter stemte de lokale sovjetene frem delegatene i høyere stillinger. Nå ble alle stillingene valg i en hemmelig avstemning (Brown, 1945, s. 3). Brown forklarer at:
«Alle som er 18 år eller eldre kan være kandidat hvis de blir nominert av en gruppe mennesker som en fagforeningsavdeling, kooperativ, kommunistpartigruppe, ungdomsklubb, kulturorganisasjon, et regiment eller gruppe soldater, eller en fabrikk. Det er vanligvis flere nominert av forskjellige organer for samme område.
«Medlemskap i kommunistpartiet er på ingen måte obligatorisk. Faktisk har Kommunistpartiet oppfordret medlemmene til å gi like lojal støtte til ikke-partimedlemmer som ender opp med å bli folkets valg. En ganske høy prosentandel – vanligvis 35 prosent – av de som blir valgt til landsby-, by-, republikk- og det øverste sovjet er ikke medlemmer av kommunistpartiet eller ungkommunistforbundet.
«Det er mange valgmøter for hvert valgområde, som danner en rekke 'elimineringsrunder' for kandidatene som er blitt foreslått.
«Relevante (og ofte uhøflige) spørsmål blir stilt til de nominerte angående deres tidligere arbeid, deres kvalifikasjoner, deres grunn til å stille og så videre. [...] noen av de nominerende organene kan trekke tilbake sin kandidat og overføre sin støtte til en bedre mann. Denne prosessen med å velge den beste kandidaten fortsetter til det vanligvis bare er én kandidat igjen – den som har vunnet støtten fra flest enkeltpersoner og offentlige organer i de foreløpige møtene og diskusjonene (s. 4).»
Til slutt på selve valgdagen, for å gjøre kandidaten til en offisiell delegat, stemmer befolkningen for eller imot kandidaten. Hvis ikke kandidaten får stemmer tilsvarende minst halve befolkningen i området, begynner prosessen på nytt (s. 5). Valgene blir ofte beskrevet som udemokratisk fordi folket bare har en kandidat de kan stemme for eller imot, men, som Brown har forklart, hvis man ser på hele prosessen, er valgene demokratiske.
Var Stalin en diktator?
Det er nå tydelig at folket har en stor innflytelse over staten, men kan det fortsatt være slik at det likevel var en diktator på topp, Stalin, som styrte resten av staten? Det blir jo ofte nevnt at han hadde altomfattende makt, så hvilke bevis har man på det?
Det største beviset på at Stalin var en diktator, er den 20. partikongressen. Stalins etterfølger, Khrusjtsjov hold en tale, der, ifølge store norske leksikon, «Det ble da åpenbart for all verden, også for overbeviste kommunister, at Stalin-styret hadde vært et av historiens verste diktaturer, med overvåking, henrettelser og deportasjoner i en nesten ufattelig skala (Mjør, 2023).»
Noen av påstandene i talen har man alltid visst at var usanne, men det har vært vanskelig å analysere hele talen ut ifra at mange av de sovjetiske arkivene var utilgjengelige. Da de ble offentliggjort, gjorde Grover Furr en grundig gjennomgang av talen. I sin bok Khrushchev Lied skrev han:
«Så jeg mistenkte at i dag, i lys av de mange dokumentene fra tidligere hemmelige sovjetiske arkiver som nå er tilgjengelige, kunne seriøs forskning oppdage at enda flere av Khrusjtsjovs "avsløringer" om Stalin var falske. Faktisk gjorde jeg en helt annen oppdagelse. Ikke én spesifikk uttalelse om "avsløring" som Khrusjtsjov gjorde om enten Stalin eller Berija viste seg å være sann. Blant de som kan kontrolleres for verifikasjon, viser hver eneste seg å være falsk. Det viser seg at Khrusjtsjov ikke bare "løy" om Stalin og Berija – han gjorde praktisk talt ingenting annet enn å lyve. Hele "Den hemmelige talen" består av oppspinn. […]
«Den mest innflytelsesrike talen på 1900-tallet – om ikke gjennom tidene – en komplett svindel? Tanken var for enorm. Hvem ville ønske å ta tak i omarbeidingen av sovjet-, Komintern- og til og med verdenshistorien som logikken i en slik konklusjon ville kreve? Det ville være uendelig mye enklere for alle å tro at jeg hadde "pyntet på tallene," vridd på sannheten – at jeg forfalsket ting, akkurat som jeg anklaget Khrusjtsjov for å gjøre. […]
«Hver av disse "avsløringene" […] undersøkes [derfor] i lys av dokumentariske bevis. Mesteparten av dette beviset presenteres som sitater fra primærkilder. Bare i noen få tilfeller siterer jeg fra sekundærkilder. Jeg har gitt meg selv som oppgave å presentere de beste bevisene jeg kan finne, hovedsakelig hentet fra tidligere sovjetiske arkiver, for å demonstrere den falske karakteren av Khrusjtsjovs tale på den 20. partikongressen (Furr, 2011, s. 3-5).»
Han bruker deretter halve boken på å gjennomgå alle påstandene i talen. Jeg skal ikke gjennomgå boken. Det er en annen bok jeg skal sitere fra for å beskrive Stalins rolle i staten, Soviet Communism. Den var skrevet av Sidney Webb og konen hans. Webb var et partimedlem i det britiske labour party og har både vært landets handels-, dominions- og koloniminister. Etterpå har de besøkt USSR flere ganger. Boken beskriver i stor detalj hvordan ulike sider av den sovjetiske staten var organisert. Her er den viktigste delen om Stalin:
«Først skal det bemerkes at, i motsetning til Mussolini, Hitler og andre moderne diktatorer, er ikke Stalin ved lov gitt noen autoritet over sine medborgere, og ikke engang over medlemmene av partiet han tilhører. Han har ikke engang den omfattende makten som kongressen i USA midlertidig har gitt til president Roosevelt, eller den som den amerikanske grunnloven betror til hver påfølgende president i fire år. Når det gjelder rang eller verdighet, er Stalin på ingen måte den høyeste tjenestemannen i USSR, eller til og med i kommunistpartiet. Han er ikke, og har aldri vært, president for presidiet til den sentrale eksekutivkomitéen for Sovjetunionens kongress, en posisjon som lenge ble holdt av Sverdlov og nå av Kalinin, som vanligvis blir betraktet som president for USSR. Han er ikke (som Lenin var) president for Sovnarkom i RSFSR, det dominerende medlemmet av føderasjonen; eller for USSR selv, en posisjon nå holdt av Molotov, som kan antas å tilsvare statsministeren i et parlamentarisk demokrati. Han er ikke engang en folkekommissær, eller medlem av kabinettet, verken i USSR eller i noen av de konstituerende republikkene. Inntil 1934 hadde han ingen annen stilling i grunnlovens maskineri enn, siden 1930 bare, som medlem (ett blant ti) av arbeids- og forsvarskomitéen (STO). Selv i kommunistpartiet er han ikke president for partiets sentralkomité, som kan anses som det høyest plasserte medlemmet; faktisk er han ikke engang president for denne sentralkomitéens presidium. Han er, i realiteten, kun partiets generalsekretær, som mottar lønnen sin fra partifondene og holder sin stilling ved utnevnelse fra partiets sentralkomité, og, som sådan, også medlem (ett blant ni) av dets viktigste underutvalg, politbyrået. […]
«Hvis vi blir bedt om å tro at Stalin i virkeligheten er en diktator, kan vi spørre om han faktisk handler på den måten diktatorer vanligvis har opptrådt?
«Vi har gitt særlig oppmerksomhet til dette punktet, samlet alt tilgjengelig bevis, og nøye notert de slutningene som kan trekkes fra erfaringene de siste åtte årene (1926–1934). Vi tror ikke at partiet styres av viljen til én enkelt person […]
«Den enkle sannheten er at, når vi ser på administrasjonen av USSR det siste tiåret, under det påståtte diktaturet til Stalin, har de viktigste beslutningene verken manifestert hurtigheten eller aktualiteten, eller den fryktløse staheten som ofte har blitt hevdet å være fordelene ved et diktatur. Tvert imot, partiets handlinger har ofte blitt tatt etter så langvarige overveielser og som resultat av diskusjoner som noen ganger har vært så opphetede og bitre at de bærer preg av nøling og manglende selvsikkerhet i formuleringen deres. Mer enn én gang har vedtakene blitt forsinket i en grad som har motvirket deres suksess; og langt fra å ha blitt sta og hensynsløs utført, har gjennomføringen ofte vært preget av en rekke ordrer som hver og en motsier sin forgjenger, og ingen av dem hevder å være fullstendige eller endelige. Enten vi ser på den første femårsplanen, eller beslutningen om å gjøre de kollektive gårdene universelle; den hektiske jakten på "selvforsyning" i utstyr for tungindustrien og i alle typer maskinproduksjon, eller den fullstendige "utryddelsen av kulakkene som en klasse", ser vi ingenting karakteristisk for styring av en enkeltpersons vilje. Tvert imot, disse politikkene har båret, i måten de er vedtatt og i stilen de er formulert, merkene av komitékontroll. […]
«Kort sagt har regjeringen i USSR i løpet av det siste tiåret helt klart ikke vært noe bedre enn en komité. Vår konklusjon er at den faktisk har vært det stikk motsatte av et diktatur. Det har vært, og er fortsatt, en regjering styrt av en hel rekke komitéer.
«Dette betyr selvfølgelig ikke at de endeløse rekkene av komitéer, som er det karakteristiske trekket ved USSRs regjering, ikke har noen ledere; og det bør ikke være tvil om at blant disse lederne er den mest innflytelsesrike, både innenfor Kreml og utenfor, nå Stalin selv. Men så langt vi har kunnet fastslå, er hans lederskap ikke det av en diktator. […]
«Det er faktisk en enighet blant dem som har observert Stalins handlinger i administrasjonen, at de slett ikke kjennetegner en diktator. Det er heller at han er en klok og definitivt dyktig leder som står overfor en rekke enorme problemer som må tas tak i. Han er ikke innbilsk nok til å forestille seg at han, med sin egen kunnskap og vurdering, har en fullstendig perfekt plan for å overvinne vanskelighetene. Ingen av kollegene som sitter rundt komitébordet, som han innser, har en slik plan. Han forsøker ikke å mobbe komitéen. Han driver dem ikke engang. Uforstyrret lytter han til den endeløse diskusjonen, plukker opp noe fra hver taler, og kombinerer gradvis alle relevante hensyn i den mest lovende konklusjonen som da og der er mulig. På slutten av møtet, eller på et senere møte—diskusjonene blir ofte utsatt fra dag til dag—vil han legge frem en plan for kollegene sine som forener de verdifulle forslagene fra alle de andre forslagene, slik de er modifisert av alle kritikkene; og det vil virke for hans kolleger, som det gjør for ham selv, at dette er planen som skal vedtas. Når den settes i verk, avslører det seg alle slags uforutsette vanskeligheter, for ingen plan kan være fri for mangler og feil. Vanskelighetene gir opphav til ytterligere diskusjoner og påfølgende modifikasjoner, hvorav ingen av dem oppnår perfekt suksess. Er ikke dette veldig likt hvordan administrasjon utføres i hvert land i verden, uansett hva slags grunnlov det har (Webb & Webb, 1935, s. 431-432, 435-438)?»
For å gi et praktisk eksempel på hvordan Stalins administrering fungerte, kan man sitere den amerikanske journalisten Anna Strong, som har bodd i Sovjetunionen:
«La meg gi et kort eksempel på hvordan Stalin fungerer. Jeg så ham lede et lite komitémøte, hvor en sak jeg hadde klaget på skulle avgjøres. Han innkalte alle berørte personer til kontoret sitt, men da vi kom dit, fant vi ut at vi ikke bare skulle møte Stalin, men også Vorosjilov og Kaganovitsj. Stalin satte seg ned, ikke ved bordenden, men plasserte seg uformelt der han kunne se alle ansiktene. Han åpnet samtalen med et enkelt, direkte spørsmål, gjentok klagen i én setning og spurte mannen det ble klaget på: "Hvorfor var det nødvendig å gjøre dette?"
«Etter dette sa han mindre enn de andre. En og annen setning, et ord uten press; selv spørsmålene hans var mindre krav om svar enn innskytelser som styrte talernes tanker. [...] Hver av dem måtte samarbeide, og tas i betraktning i et problem; oppgaven vi måtte utføre og retningen ble klar.
«Jeg var knapt bevisst på hvilken rolle Stalin spilte i å hjelpe oss med å nå en beslutning; jeg tenkte på ham snarere som noen det var usedvanlig lett å forklare ting til, som forsto ens mening gjennom en setning og fikk alt fram veldig raskt. Når alt ble klart, verken et øyeblikk før eller senere, snudde Stalin seg til de andre: "Vel?" Et ord fra en, en setning fra en annen, til sammen ble det en enighet. Nikk – det var enstemmig. Det virket som om vi alle hadde bestemt det samtidig, enstemmig (Strong, 1934, s. 17).»
Det er tydelig at det er slik realiteten er. Selv da CIA skulle rapportere om situasjonen i USSR kom de til frem den samme konklusjonen. (Rapporten finnes fortsatt på CIAs offisielle nettside. Her er en link.)
«Selv i Stalins tid, var det kollektivt lederskap. Den vestlige ideen om en diktator innen det kommunistiske systemet er overdrevet. Misforståelser om dette emnet skyldes mangel på forståelse av den virkelige naturen og organiseringen av den kommunistiske maktstrukturen. Stalin, selv om han hadde omfattende makt, var bare kapteinen på et lag (CIA, 195_).»
Det er nå tydelig at hvis man ser på hva som skjedde i landet, gjennomgår arkivene og hører på folk som faktisk bodde der, blir det tydelig at landet ikke var et diktatur. Tvert imot var det å høre at vanlige folk ønsker en viktig del av prosessen i statens beslutninger, og folket og politikerne var tett sammenflettet. Det var selvfølgelig udemokratiske elementer i Sovjetunionen – ingen nekter for det – men hvis man ser på det store bildet, var Sovjetunionen mye nærmere et demokrati enn et diktatur.
Kilder:
Brainerd, E. (2008). Reassessing the Standard of Living in the Soviet Union: An Analysis Using Archival and Anthropometric Data. Williams College. Min oversettelse. https://web.williams.edu/Economics/brainerd/papers/ussr_july08.pdf
Our World in data. (2023). Life expectancy at birth. https://ourworldindata.org/grapher/life-expectancy?time=1896..1960&country=RUS~USA~FRA~NOR
Harrison, M. (2018). Counting the Soviet Union’s War Dead: Still 26–27 Million. Taylor & Francis. https://www.tandfonline.com/doi/pdf/10.1080/09668136.2018.1547366
Mikhailov, N., Elyutin, V., Prokofiev, M., Gerasimov, S., Lavrentiev, M., de Latil, P., & Howland, R. H. (1967). USSR today. https://unesdoc.unesco.org/ark:/48223/pf0000078231
Keeran, R & Kenny, T. (2010). Socialism Betrayed: Behind the Collapse of the Soviet Union. (2. utg.). iUniverse. Min oversettelse. https://welshundergroundnetwork.com/wp-content/uploads/2020/05/socialism-betrayed.pdf
Spufford, F. (2010.) Red plenty. Faber and Faber. Min oversettelse. http://pombo.free.fr/spufford2010.pdf
Sloan. P. (1937). Soviet Democracy. Victor Gollancz Ltd. Min oversettelse. https://mltheory.wordpress.com/wp-content/uploads/2017/06/pat-sloan-soviet-democracy-victor-gollancz-1937.pdf
ChemicalMind. (2023, 11. mars). The Greatest Innovations of the Soviet Union. YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=ACuM3f9mgnU
Parenti, M. (1997). Blackshirts and Reds: Rational Fascism and the Overthrow of Communism. City Lights Books. https://welshundergroundnetwork.com/wp-content/uploads/2020/04/blackshirts-and-reds-by-michael-parenti.pdf
Hakim. (2023, 3. juli). Former Socialism's Faults. YouTube. https://www.youtube.com/watch?v=pDSZRkhynXU
Brown, D. (1945, oktober). Soviet Local Government. Russia Today. Min oversettelse. https://mltheory.wordpress.com/wp-content/uploads/2021/01/1945_soviet-local-government_russia-today_original.pdf
Hopskins, M. W. (1970). Mass Media in the Soviet Union. Pegasus. https://www.cambridge.org/core/journals/american-political-science-review/article/abs/mass-media-in-the-soviet-union-by-mark-w-hopkins-new-york-western-publishing-co-1970-pp-xvi-384-895/B10ABCD3ACE0D05F53D6CE40199D2D7F
Skilling, H. G. & Griffiths, F. (1971). Interests Groups in Soviet Politics. Princeton University Press. https://dokumen.pub/interest-groups-in-soviet-politics-9780691198477.html
Osborn, R. (1970). Soviet Social Policies: Welfare, Equality and Community. The Dorsey Press.
Szymanski, A. (1979). Is the Red Flag Flying?: The Political Economy of the Soviet Union. Zed Press. Min oversettelse. https://www.marxists.org/history/erol/ncm-6/red-flag.pdf
Mjør, K. J. (2023, 1. mai). Josef Stalin. I Store norske leksikon. https://snl.no/Josef_Stalin
Furr, G. (2011.) Khrushchev Lied. Erythros Press and Media. Min oversettelse. https://ia801605.us.archive.org/6/items/pdfy-nmIGAXUrq0OJ87zK/Khrushchev%20Lied.pdf
Weeb, S. & Weeb, B. (1935). Soviet Communism: A New Civilisation?. Longmans, Green & Company. Min oversettelse. https://rapeutation.com/sovietcommunismwebbs.pdf
Strong, A. L. (1934). Dictatorship and Democracy Soviet Union. International Publishers. Min oversettelse. https://www.marxists.org/history/usa/parties/cpusa/international-pamphlets/n40-1934-Dictatorship-and-Democracy-Soviet-Union-Anna-Louise-Strong.pdf
CIA. (195_). Comments on the Change in Soviet Leadership. Min oversettelse. https://www.cia.gov/readingroom/docs/CIA-RDP80-00810A006000360009-0.pdf
(Noe dekker for det siste tallet i årstallet.)
Bilder:
Svet foto. (2021). Flag of the Soviet Union. shutterstock. https://www.shutterstock.com/nb/image-photo/flag-soviet-union-2095337140
Shakhovsky, V. (1953). I ny leilighet. All-Russian Decorative Art Museum. https://damuseum.ru/en/catalog/vyrezka-iz-zhurnala-/
(1958). The elections to the Supreme Soviet of the USSR in 1958. TASS.
(1918). 2nd Congress of Soviets of the Nothern region presidium. Public Domain.
Her linker til videoer der du kan lære mer:
Oppsummering over oppnåelse til USSR:
Andre argumenter imot at USSR var et diktatur:
Nyansert kritikk over politikkene i USSR:
Mulige grunner til at Khrusjtsjov, til tross for å være veldig anti-Stalin, klarte å bli etterfølgeren hans:
Boken til Pat Sloan. Vil spesielt anbefale kapitlene The Rights of the Wage-earner, The Power of the Trade Unions, State and Party, og Is a «Party System» Necessary?
